Brunbloggen

Piggvar blir av mange, også seg selv, sett på som en underpresterende jævel. Han har alltid vært fornøyd om han har nok på konto til å ha nok i glasset og på tallerkenen, så får det heller være at den generelle arbeidsiveren, fremgangene og livskvaliteten ellers råtner på rot.

Men ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke gjør mitt for å nå mine mål.

For noen år siden fant jeg nemlig ut at jeg ved utgangen av mitt livsløp (les: når jeg dævver), ikke skal ha besøkt ett eneste land uten å ha satt mitt merke på det. Merket jeg hadde i tankene er mer spesifikt spyflekker. That's right, jeg skal spy i alle land jeg besøker i løpet av livet. Med et mål som dette, er det å være brunblogger egentlig ganske hendig. Mulighetene byr seg jo temmelig automatisk...

Jeg har markert revir i land som Tyrka, Tyskland, Frankrike, hele Skandinavia, Spania og flere til. Inntil september fantes det tre land på lista jeg har vært i uten at jeg foreløpig har spydd der: England, Belgia og Latvia. Så dro jeg til Bournemouth med Onkel Knoke, Ronken og Johansen, og fikk lett strøket England fra lista.

I fylla på fredag fant Fong og jeg ut at det lureste var å impulskjøpe flybilletter til Brüssel - avreise om en måned. Med tanke på at jeg skal spise froskelår og gå på absintbar, er det vel et berettiget håp om at Latvia i begynnelsen av mai vil trone alene på skammens liste over land som har sluppet unna...

Ønsk meg lykke til!

Piggvar

Endelig får jeg oppfylt drømmen om å være gjesteforfatter på selveste Brunbloggen, etter førespørsel fra meg selv. Hvis man skal komme noe sted i livet må man alltid være på hugget, som det så fint heter. Det falt i smak hos Piggvar som sa: "Jeg skal ri deg som ei mare til det kommer". Vi kan alle fundere på hva den underliggende betydningen i den setningen er. Setningen fikk meg til å lure på hva en mår egentlig er. Jeg ser for meg en blanding av gaupe, rev, ekorn og røyskatt og er ganske fornøyd over glansbildet av det nydelige dyret i mitt hode ? vil til og med sammenligne meg selv med en mår, hvis jeg kan være så dristig.

Siden jeg er av det kvinnelige kjønn, men ikke særlig feminist - passer det meg perfekt å fortelle om en hendelse som er opplevd av ei venninne av meg, eller meg selv om du foretrekker det. Jeg mister ofte perspektivet om person, tid og sted. Mørkt var det i alle fall.

Først til vårt kjære land Tyrkia. Hvordan er det å være kvinne der, sier du? Hør nå her.

For det første er det fullt mulig å være både fattig og uteligger, siden alt blir påspandert av menn av ukjent opprinnelse og alder. Med ukjent opprinnelse mener jeg at man aldri kan vite hva slags tyrker man snakker med. Det kan være alt fra kurdere til de som behandler deg som en prinsesse i ett år for så å dope deg ned å selge organene dine videre til ukjente gjerningsmenn. Jeg liker å tro at det er staten som styrer dette for å tjene litt ekstra. Det hadde jeg gjort hvis jeg var sjef. Kanskje ikke noe så drastisk som organer, men litt pulver og grønne urter hadde ikke gjort meg noe. Uansett, tilbake til poenget. Gir man oppmerksomhet til en mann, en kveld, i et par timer våkner du neste dag til storbesøk fra familien hans med spørsmål om giftemål. Jeg går ikke i den fella, det har noen andre gjort for meg.

Dette har da skjedd 4 ganger ? og alle er like plagsomme enda. Får håpe på at de dør av alderdom etterhvert.

Den tyrkiske beilerlooken

Her i Norge er prossessen en helt annen. Ta for eksempel en kveld ikke lenge etter jeg hadde flyttet hit. Vi var en liten gjeng som skulle ut, men ingen av oss viste hva Oslos uteliv hadde å by på - så da må man bare prøve seg fram. Vi valgte å gå inn på en bar som var rimelig fancy, men navnet fikk jeg aldri med meg, ikke husker jeg beliggenheten heller... Når man drar ut er man som regel på utkikk etter en staut kar, men den kvelden skjedde det noe rart. Jeg traff på ei herlig dame på rundt 30, som så ut til å ha falt ut av 50-tallets herlige idyll, med stilige tatoveringer og knallrød leppestift. De som skjenner meg vet at jeg elsker 50-tallet - men ikke visste jeg at kvelden kom til å utvikle seg på bisarr måte. Etter et par timer og enda flere drinker måtte jeg som alle andre ta meg en tur på toalettet. Da jeg sto og så meg selv i speilet, så jeg at denne dama kom inn og lukket døren, som forøvrig hadde lås. Jaja, tenkte jeg - kanskje hun ikke liker å gjøre fra seg i andres nærvær?! SÅ kom sjokket. Hun kom mot meg og la armene sine rundt meg, og begynte å kysse meg oppover halsen. Jeg ble så og si paralysert, og tankene svirret rundt i hodet mitt. Hva skjer nå? Unnskyld, sier jeg. Hva er det du driver med? Hun stoppet opp, så på meg og sa: Hva der det ut som, sexy? Da demret det for meg. Kanskje de to karene som sto og klinte i gangen utenfor, var et tegn på at jeg hadde havnet på feil sted. Etter litt stutring og unnskyldinger fikk jeg kommet meg vekk fra lipstick lesbian og hentet entouraget mitt. Vurderte nesten å ta en hiv-test etter dette (noe jeg også forøvrig vurderer å gjøre etter hver tur på Grønland). Det værste var at hun var så kul at det egentlig ikke hadde gjort noe, men så er jeg jo heller ikke lesbisk. Tror jeg i alle fall, man vet aldri.

Dassen på et utested i Oslo

På mandag kom jeg for sent til lekseavtalen med Piggvar - det var litt vanskelig å gå for å si det mildt + at jeg var utrolig trøtt etter kun 3 timers søvn på 48 timer. Ja, kremt. Han skjønte nok hva som hadde skjedd i helgen da jeg dro frem en tablett til 200 kr. Den historien kan eventuelt spares til en senere anledning om det er ønskelig.

Ærbødigst, Trøndertürken.

Sultne og småkåte lesere fikk forhåpentligvis med seg forrige episode av BBs kulinariske odyssé, da turen gikk til Mjøndalen og det smått utrolige kebaberiet Efes. En uke senere tok atter Onkel Knoke og Piggvar plass i passasjersetene til Rommel, og satte denne gangen snuten for Østlandets bruneste stedsnavn (?) - Bøn i Eidsvoll kommune.

Det skal umiddelbart innrømmes at vi visste null og nada om dette stedet, og vi tok oss ikke bryet med å lete opp egnede spiserier i forkant. For hør det navnet, a: BØN! I tillegg hadde undertegnede med seg det ultimate bilkjøringsalbumet i form av Def Leppards klassiker "Pyromania" fra treogåtti. Kan'ke gå gæli!

BØN! stassjon, med tilhørende åpen minitraktor og Olsenbanden-van

Eller..? Ved første øyekast kan Bøn gi både hyggelige og svært forstyrrende vibber. Som dere kan se av bildet over, er det definitivt følkelige ellementer i bøgda. Alt virker godt, gammaldags, traust og urnorsk. Dessverre var det også helt og holdent, hundre prosent, ubestridelig øde. Øde som ganen din etter en god natt på whiskey'n. Dette gjorde at man følte "Olsenbanden" og "Piknik med døden" samtidig.

Vi fikk rett og slett litt Finnmarksvidda-følelse, og begynte å fundere over hvor mange savnede personer som ligger skjult under Bønsmark. Vanligvis er jo området rundt togstasjonen blant de mer vibrerende i et område, men her var ikke noe som helst å oppdrive. "La oss koma oss te helvete vekk herfrå, då", sier Onkel Knoke skjelvende.

Piggvar tar et tysk bilklistremerke i nærmere øyesyn

Vi kjørte tilbake i retningen vi kom fra, for så å ta til høyre i stedet for venstre, i håp om å snuble over noe mer... livlig. Etter å ha passert Bøn røggbybane kom vi fram til et krøss som viste veien til et sted som låt enda mer gudsforlatt.

"Dønnum trur eg e ein roleg plass", sa Onkel Knoke

Vi kjørte tilbake til en tilfeldig rundkjøring, der vi kunne stoppe og ringe Rønnern, som etter ryktene skulle være lokalkjent.

 - Rønnern, har Bøn et slags sentrumsområde?
 - Bøn?! Hva faen gjør du i Bøn?!
 - Vi leiter etter kebab... Vi står i et kryss midt mellom Bøn stasjon og Bøn Gaard. Det er faen ikke et menneske i mils omkrets!
 - Du står i rundkjøringa med bussholdeplass? Da er du i sentrum!
 - DETTE er sentrum?! Det er jo ingenting her! Vi har ikke engang sett en søndagsstengt matbutikk!
 - Nei, det var en S-Marked der i sin tid, men den ble nedlagt for 10-15 år siden...

Det viser seg altså at Bøn sentrum består av en rundkjøring med en stein i midten og et besudlet leskur på utsiden. "Faen, Bøn virker som et jævlig kult sted!", sier Rommel før vi hiver oss i bilen og fortsetter jakta.

Leskuret på bussholdeplassen i Bøn "sentrum". Visste du at ingen tilbringer flere timer i leskur enn Bøn-ungdom?

Slukøret innser vi at slaget om Bøn-bab'en er tapt. Gudskjelov kjørte vi gjennom Råholt på vei ut, for der fikk vi øye på et sted vi tenkte ville vært verdt et besøk ved en seinere anledning: New Kebabish. Vi falt pladask for at navnet insinuerer at dette ikke egentlig er kebab, så ti minutter senere troppet vi opp på Råholts visstnok fineste hurtigmatetablissement med stjerner i øynene. På veien dit har vi passert Totens Sparebank, som vi ikke helt forstår hvorfor har ekspandert akkurat hit.

Det nydelige synet som møter deg etter å ha parrkert kjerra

Fy fasaden!

Etter å ha forsert en voldsom mengde søppelcontainere, kommer vi endelig inn i det utrolig erketypiske lokalet. Dette er akkurat hva en forventer av et landsens kebabsted! Flisbelagt gølv, DVDer til utleie og noen nye landsmenn bak disken. Prisene er hårreisende, men vi har reist langt, og lenger enn langt, og bryr oss ikke om dette nå som mat skal i magan. Stedet får dessuten et stort pluss i margen for en aldeles nydelig, og fryktelig innbydende, sitteseksjon:

Opprevne loppemarkedsstoler og møkkete bord... her skal det etes!

Maten kom på bordet, og alle hjerter gledet seg. Til tross for at døra ved sitteseksjonen sto på vidt gap og man måtte spise hutrende iført jakke, syntes vi maten stod til terningkast adekvat+. Den er definitivt kebabaktig, og den røde sausen var ikke sterk, men likevel ganske god. Vi gomler oss fornøyd, takker tårefullt farvel og går ut - hvor vi i døråpninga møter på en svart katt. "Dette er kanskje ikke noe godt tegn", mumler vi i munnen på hverandre.

MAT!

Men frykten viser seg å være ubegrunnet. Turen hjem går tilnærmet knirkefritt, bortsett fra når vi nærmer oss Oslos bygrenser og Onkel Knoke finner ut at rævvarmeren står på full fres. "Eg merka det var varmt tidlegare, men då var det berre digg. No merka eg at det vart litt mykje", sier han og skrur den ned. "Ja, for mye rævvarme kan føre til fantomløsmage", sier Piggvar ut fra erfaring. "Ordet fantomløsmage tror jeg ingen i hele verden har brukt før", sier Rommel, før vi drønner hjem til våre respektive boliger.

Hva kan man så si om Bøn? Dets beste egenskap er kanskje nærheten til Råholt. Da sliter du som sted!

Hvor bør vi dra neste søndag?

Piggvar

For den utrente leser, kan det virke som Brunbloggen begrenser seg til å ære den flytende føde - øl & dram. Men bloggen har et bredt spekter av connoisseurer innen mat også. Søndag reiste tre av bloggens gastronomer; Kaptein Knoke, Piggvar og undertegnede ut i den store verden, næremere bestemt Mjøndalen, i søken etter det perfekte føde for en voksende vom. 

Vi stiller kun noen få belemplige krav:

1. Vi må ut av Oslo - fortrinnsvis til tettsteder uten noen klar profil.

2. Gjerne et sted Mattilsynet har oversett.

3. De må ha kebab, eller noe som kalles "kebab" på menyen.

Ut i fra disse enkle kriteriene falt valget på EFES PIZZA OG FASTFOOD i ærverdige Mjøndalen. De reklamerer til og med at de er "original siden 1995", noe som står til laud bare det i seg selv.

Tilbake til søndagen. Vi snirklet oss gjennom Mjøndalen, og fant med litt uro i magen ut at vi befant oss på adressen - Øvre Torggate 5. Adressen kunne i hovedsak vise til et nedlagt indistriområde uten et menneske i mils omkrets (evt, en distanse som kan anses som "lang" i Mjøndalen. Med ett, brøler Kaptein Knoke fra baksetet: "Eg kan sjå at det står EFES på noge knust glas langs veggen der!"

Og da visste vi at vi var på rett spor, et spor som antydet at vi var på vei til å oppdage en perle innen de kulinariske fristelser. Vi måtte ikke selge skinnet før bjønnen lå dau - vi måtte finne inngangen til dette spetakkelet av en restaurant. Undertegnede banet seg gjennom noen stillaser, plank og annet lokalt skrot, før jeg fant en dørinnretning gjemt inne i en mørk gang. Det virket å være bekmørkt der inne, og skulle akkurat til å innse nederlaget da jeg kjente på døra - hvilket gav etter ved mitt lette og nølende trykk. Vi var inne.

Inngangsfasaden.

Vi entret døren med en rørende stolthet, slik som man kun gjenkjenner fra amerikanske krigsdramaer. Inne i rommet var det noen bord, stoler, skrotlagte hvitevarer, verktøy, brukte DVD-filmer til salgs, og en slags bestillingsbod. Det var skuffende nok ingen hovmester som tok oss i mot, og vi lot det gå noen minutter før vi valgte å gjøre oss beskjedent til kjenne. 

"Unnskyld...? Er det noen her?"

Om litt, kom det mann til syne i luka. Han hadde en autoritet som ikke kunne forveksles med noe annet enn innehaveren. Vi la fram vårt ærend, hvorpå vi ble presentert for menyen. Vi satt oss ned ved et bord og begynte å bla oss gjennom delikatessene. Piggvar og undertegnede falt for den folkekjære varianten "KEBABMIDDAG". Knoke hadde skjønt, vanskeligere for å bestemme seg. Skulle han gå for den mystiske "GANSTA MENY M/ GLASSBRUS" eller den mer subtile "OLE'S BURGERMIDDAG" - begge stavet slik oppfinneren har ønsket det. Etter litt vestlandsk sverging, falt valget på Ole. Eller det vil si - de ville ikke servere den andre i dag, av en fortsatt uoppklart grunn.

"brun kjærleik"

Vi satt oss ned og begynte å myse rundt i lokalet. Det tok ikke lang tid før Piggvar bemerket at store deler av veggen manglet, noe vi andre umiddelbart feide bort som en bagatell. I hvertfall når det var så vindstille som nå. I tillegg til salg av ymse DVD-filmer, var det fullt mulig å kjøpe en six-pack med cola for uslåelige 120,-. Ellers fantes det en del andre greier som vi var usikre på om var ute på salgsmarkedet.
juletre og hvitevarer. Blant annet.

Døren til høyre var en slags salongdør. Jeg forsøkte å kikke mellom sprinklene og kunne vagt skimte en slags stue. Det var et fjernsynsapparat på, og ut i fra lyden å bedømme var det ikke utenkelig at det fantes flerfoldige barn der inne.

De hadde også ett brekkjern som gjestene kunne leke med.

Etter ca 20 minutter kom maten. Det var utsøkt, storslått og fenomenalt - alt på en gang. Kebabmiddagen var nok til å gjøre en hedning religiøs, slik kebabbitene krabbet seg ned i magan. Knoke syntes også at burgeren som Ole hadde laget, var "så jæeevlig bra!" Vi spiste. Taust og grådig.

F.v. Kaptien Knoke og Piggvar.

Til slutt måtte vi innse at måltidet var over. Det var rett og slett blitt tomt for mat på tallerekenen. Men når Brunbloggen er ute å tester mat, er det ufravikelig bundet til å skje. Menn eter tell det er tomt. Som enhver respektert matblogger, skal man selvfølgelig ta bilde før man setter seg til jafs. Men i matgledens makt, glemte jeg dette og alt vi har å vise til er dette skamspiste bildet av en tilnærmet fortært kebabmiddag:

MAT!

Vi reiste oss fra stolene, forsøkte å si høflig farvel, og krabbet oss ut og gjennom stillasfasaden. Utenfor ble vi stående å titte på inngangspartiet. Hva kunne Hellstrøm gjort med et sånt sted som dette? Ikke en dritt. Her er alle mennskelige behov ivaretatt med militær presisjon. Og hva er dommen? Karakteren S. Våkner du tung, sliten og sulten en dag, stikk til Mjøndalen og dra til EFES. Skal du på en romantisk date? Dra på EFES. Vil du bare ha noe "mat i magan" - dra på EFES. Dette er menn som kan sitt fag.

- Rommel

Ser på Facen at Skofterudsmoen har bursdag i dag, hvilket minner meg på en av de festligste bursdagsfestene jeg kan "huske".

I 2007, mårehavært, bodde nemlig Skofterudsmoen og Storemunn i leiligheten jeg senere skulle flytte inn i (og de ut av). Begge kæra er et par år eldre enn meg, og deres felles bursdagsfeiring skulle med andre ord bli en voksen sammenkomst - skulle en tro. De første uglene i mosen kom gjennom invitasjoner pr. MySpace, og overskriften på de grafisk kompliserte invitasjonene var den samme som på dette innlegget.

Dette var en tid hvor jeg i grunnen ikke kjente disse gutta altfor godt, men var med fordi Rommel var gammel bestekamerat med dem. Siden jeg var kav blakk i hele 2007, og denne kvelden ikke var noe unntak, fant jeg det best å raide det støvete barskapet i stedet for å blåse 137,- på Grans. Jeg troppet opp med en helflaske vodka, og proklamerte høylydt i forkant: "Jeg kan ikke huske sist jeg drakk sprit!"

Det er kanskje unødvendig å si at jeg ble helt mongodrita denne kvelden, men det skal jeg komme tilbake til. Denne "voksne sammenkomsten" var nemlig det britene ville kalt "anything but": For det første hadde vertskapet i samarbeid med et par av de tørrlagte gjestene sørget for tombola - eller loddsalg, om du vil. Absurde premier ble feiret med høy allsang og tendenser til poging - i en overfylt leilighet i 3. etasje på beste vestkant. Ta for eksempel da jeg vant en peistenner: De altfor mange gjestene klappet i takt mens "Det er Piggvar som synger i kveld" drønnet utover Majorstukrøsset.

Mens Skofterudsmoen bød hele gjengen, meg inkludert, på "husets vin" (Skoft hadde lagt flaska på hylla, men brygget fortsatt vin på dass for å glede sine venner), ble stemninga bare mer og mer høylydt og ufin. Selv griseprøvde jeg meg på ei dame jeg nesten ikke kunne se, uten hell, mens med andre gikk det verre. Da musikken var på sitt høyeste og gaulinga mellom gjestene var kakafonisk, tok like gjerne en nabo turen innom. Så hyggelig da, du?

Ikke så veldig, faktisk! Jeg tror Robin' the Hood synes det var minst hyggelig av alle. Naboen brøytet seg nemlig vei gjennom folkemengden til han så den første han kjente igjen (og dermed antok, men nok ikke visste, at bodde her), tok kvelertak og skreik: "NÅ er festen over!" Robin' the Hood og de andre vertene tok en titt på klokka, deretter på det blodsprengte trynet til naboen, og innså at han kanskje hadde et poeng.

Naboer som knytter bånd

Rundt tre om natta ble vi altså jaget ut, og jeg hadde på dette titspunktet konsumert en helflaske vodka, umenneskelig mange glass med husets vin, samt en og annen shot, så jeg la meg rett ut på første bilpanser mens jeg maste på alle som kom ut - spesielt det ukjente og uinteresserte fruentimmeret fra tidligere på kvelden - om nachspiel, da jeg bodde "bare" 20 minutters gange unna. Etter å ha fått en del nei, valgte jeg å spy litt på veien for så å vandre hjemover.

Ikke helt samme liggestilling, ansiktsuttrykk eller værforhold som da jeg lå på bil, men nærme nok

Vel hjemme var jeg langt fra ferdig, så jeg skjenket meg like gjerne en whiskey der jeg satt helt alene i stua. Klokka var fire, jeg hadde drekki tett siden rundt sju, og sovna selvfølgelig etter to dråper.

Peistenneren jeg hadde vunnet, glemte jeg i alt oppstyret, men det gjorde ingenting da jeg flyttet inn på åstedet fem måneder senere. Siden da har jeg, vel, "møtt" naboene opptil flere ganger, men strupehodet er foreløpig intakt.

Piggvar

Sitat forrige innlegg: "Sjæl har jeg dratt hjem fra festlighetene uten å ha drukket annet enn en flaske med vann. Formen er ikke på topp, og jeg satt egentlig bare med halvåpen munn og glante rundt i vannhullet vi hadde funnet oss (Piggvar vil komme tilbake til dette vannhullet i et senere innlegg)."

Chernobyl har nok vært fullere enn han trodde, for det er et helt annet vannhull jeg har lovet å fortelle om. Ikke at det betyr noe, jeg liker bare å stille mine medskribenter i et dårlig lys. Anywaste:

Det var vår andre kveld i Istanbul, og vi hadde klart å lokke et lokalt søskenpar ut på en fuktig bytur i deres eget nærområde. Turen gikk til et sted jeg ikke husker navnet på, men det lot seg visstnok overraske til "Mr. Crap" (det var ikke deres favorittsted). Stedet var forholdsvis tomt til å være en fredagskveld, men det passet vår gruppe på sju ganske bra, da vi fikk en egen bås. Denne er såpass isolert at Lillesøster Lokal anser det som trygt å vippe fram en gave de hadde fått tidligere på kvelden - en liter Gammal Oppland.

Lillesøster Lokal er bare 19 år gammel, og med ungdommelig pågangsmot sprøytet hun halvlitersglasset sitt et godt stykke opp med norsk pottitsprit. I tillegg kunne hun jo ikke la en sjelden sjanse til å debutere på snus gå fra seg. Hun klarte å holde på prisen overraskende lenge, og virket i god form da hun etterhvert tok den ut og fortsatte samtalen med Samen. Derfor kom det som en overraskelse på alle rundt bordet da det - helt uten forvarsel - plutselig strålte og sprutet ut avfallsstoffer fra munnen hennes og utover gulv, stol og bord. Hun løp på toalettet, og Storebror Lokal kunne fortelle at dette skjedde ganske ofte, og nettopp derfor hadde hun et (dårlig håndhevet) alkoholforbud på fotballturer.

At en tyrker skulle spy før noen av oss var overraskende nok, men at verdens blideste bartender (mulig han bare var en gjest, men han ga i hvert fall inntrykk av å være ansatt) skulle nære et litt usunt forhold til gamle arkadespill, toppet kanskje dette. For å gi en pekepinn - dette er uttrykket han hadde hele kvelden:

Johansen, derimot, var på en god gammel skandinavisk snurr, med gauling, sjangling og tullprat fra ende til annen. Han som kanskje jobbet der så sitt snitt til å endelig vinne en kamp på Street Fighter 2-automaten de hadde stående, og utfordret Johansen i alles påsyn.

 - Would you like to play Street Fighter with me?
 - No, sorry...

Enkelt og greit, ikke sant? Stor var derfor bakoversveisen da den blide tyrkeren fulgte opp med følgende:

 - "No"? I am going to kill you!

Etter dette forsvant han bare til en annen del av puben, mens vi så undrende på hverandre og ropte "what?!" etter ham. Johansen lever fortsatt, kanskje fordi vi senere på kvelden insisterte på å ta følgende bilde som bevismateriale:

Istanbul er en fin by å bli dritings i, men gudbedre for noen karakterer.

Piggvar

PS: Chernobyl spøy på gata denne kvelden!

Okay, denne historien skiller seg radikalt fra alle de andre historiene vi har bydd på. Hvorfor? Vel det uten tvil det rareste som noensinne har skjedd meg, og jeg sliter fortsatt med grove psykiske arr. Jeg antar man kan kalle dette for min beste fyllehistorie - edru.

Det hele starter for bare en uke siden. Undertegnede og Piggvar er, sammen med et par andre, på nok en snarvisitt til det som burde vært verdens beste hovedstad, men som foreløpig bare er verdens beste by; Istanbul. Vi pakker skreppa og setter kursen mot et billig og sentraltliggende hostell vi har fått lov til å bo på i 5 netter i bytte mot lommerusk og et par rustne spiker. Uken skal tilbringes med tyrkiske venner og bekjente, før det hele toppes med fotball på søndagen; Derbyet over alle derbyer: Asia mot Europa: Fenerbahçe - Beşiktaş. Tirsdag var hjemreisedag, og mandagskvelden skal selvfølgelig benyttes til et siste fylleslag i Konstantinopel. Sjæl har jeg dratt hjem fra festlighetene uten å ha drukket annet enn en flaske med vann. Formen er ikke på topp, og jeg satt egentlig bare med halvåpen munn og glante rundt i vannhullet vi hadde funnet oss (Piggvar vil komme tilbake til dette vannhullet i et senere innlegg). Så der ligger jeg på hostellet og nyser ustanselig og snufser. Planen var egentlig å sove skikkelig ut før hjemreise for å få bukt på faenskapet, men jeg bestemte meg i stedet for å "runne" internett. For dem som ikke har prøvd internett før, så kan man fort gå seg vill i alt man finner der inne, og timene kan rulle av gårde.

Klokka er vel rundt 00:30 natt til tirsdag, når jeg bestemmer meg for å gå tvers over gangen for å ta meg en oppfriskende dusj for å være klar til hjemreisen dagen etter. Jeg tenker vel underbevisst at det er relativt sent, og stille i hele hostellet forøvrig. Derforr tar jeg uten å tenke noe over det bare nonchalant håndkleet til hofta, og sjampoen i den andre hånda. Når jeg så kommer inn på dusjrommet bare noen meter unna, hører jeg at det er noen i dusjen, og i samme øyeblikk er det noen som åpner den ene båsen en centimeter eller to, og ei jente titter ut. Jeg dekker meg til og skjelver ut et "sorry!", før jeg går til den andre av to båser (båsene står rett ved siden av hverandre) for å se om den er ledig. Denne døren er imidlertid også låst, fordi det også er noen der inne. Jeg sier "sorry" igjen, og går tilbake til rommet mitt, for å vente på at dusjene skal bli ledige. Bare noen minutter etterpå hører jeg to par hastende bare føtter tasse forbi utafor døra og nedover i gangen. Dusjene er ledige, og jeg går og tar meg en rask, men deilig dusj, før jeg atter går tilbake til rommet for å ta på deodorant etc. Denne gangen godt tildekket, med håndkleet godt rundt meg.

Jeg har nettopp fått på meg boxer, ei t-skjorte og en shorts når det banker løst på døra. En damestemme fra utsiden sier "hello, I must talk to one of you guys in there". Jeg åpner døra og ser at det er dama som eier hostellet. Dama vi 5 dager tidligere betalte for oppholdet. Hun er knapt høyere enn en smurf (ca. høyden av tre epler), og ser svært fortvilet ut. "Yes?" sier jeg spørrende; fortsatt mens jeg tørker håret mitt. Hun kan fortelle meg at to unge jenter som bor på hostellet kom styrtende ned, kun ikledd håndkleder og fortalte at det gikk en naken mann rundt ved dusjene og forsøkte å bryte seg inn i dusjbåsen deres. Min første reaksjon er at jeg blir redd og går veldig i forsvar mot disse anklagelse, og forklarer - nærmest med foldede hender - at det hele er en misforståelse. Jenta i bås nummer to må ha trodd at jeg forsøkte å åpne båsen mens hun stod der, men jeg forklarer "the landlady" at jeg simpelthen tok i dør nummer to for å se om det var ledig der. Det er tydelig at språkbarrierer ikke kommer meg til gode, men dama hører på det jeg har å si, og sier at hun skal høre med jentene om dette stemmer. Det går ett minutt eller to før dama igjen knakker på døra. Hun sier at jentene gjerne vil ha en unnskyldning, fordi de ble svært redde av hele situasjonen.
Jeg må flire litt når dama sier:


Landlady: "And put on some clothes".

Meg: "But I am wearing clothes" (jeg har på meg t-skjorte, shorts og sokker)

Landlady: "Maybe put some more on... they are scared".

Jeg gjør så klart som hun sier, og tar på meg en bukse og en genser, og går med henne inn på dusjrommet. Den ene av de to jentene står utenfor sin bås (nummer 2). Hun smiler litt, og virker ikke særlig skremt. Den andre jenta er av en eller annen grunn igjen inne i dusj nummer èn. Jeg forteller jenta som står på utsiden hva som skjedde, at det hele var en misforståelse og at jeg er lei for at de ble redde. Hun fortsetter å smile, og sier at de også er lei seg(?). Hun har en italiensk aksent. "The landlady" og jentene virker fornøyde med hvordan dette gikk og vi går hvert til vårt. Problem solved, og jeg kan vel trygt, og med god samvittighet, legge meg og få den søvnen jeg trenger før morgendagens hjemreise?



Piggvar og de to andre drukkenboltene fremfører nå sitt glansnummer "hysterisk hjemkomst fra puben", til stående og lys våken applaus fra meg i 3-4 tiden på natta. De har også med seg en av tyrkervennene våre, som visstnok har fått tilbud om å snikesove noen timer på vårt seksmannsrom (vi var fire). Det blir litt snubling og latter, men omsider ramler alle i søvn. Sånn! Nå skal det vel bli godt med noen timer uforstyrret søvn før vi må være ute av rommet vårt 11:00 neste morgen?

Litt før 06:00 braser det to tyrkere inn på det låste rommet vårt, og roper ting som "Running around naked, Learn some manners!", "Scaring young girls!" og toppen av kransekaka "You got 15 minutes to pack all your things and get the fuck out!", før de begge smeller igjen døra og forsvinner nedover gangen. De andre på rommet skjønner ikke-en-dritt, for dem fikk jo (desverre) ikke bevitnet mitt American Pie-øyeblikk av fortvilelse bare noen få timer tidligere. Jeg forklarer hva som har skjedd, og spør tyrkervennen vår om ikke han kan bli med ned å være tolk, siden språkforvirringen åpenbart er beyond reparerasjon. Men det byr jo på problemer; Han har jo ikke lov til å være inne på rommet vårt. Det vil neppe ta seg godt ut blant saksdokumentene til Chernobyl, i denne høyst usedvanlige sedlighetssaken. Det ender med at jeg går ned noen minutter senere til det felles kjøkkenområdet og prater med den ene av de to mennene som kom brasende inn på rommet. Han står nå og kutter grønnsaker på en fjøl med en stor kniv i den ene hånda.

Det er som en scene fra en hvilken som helst film; En eller annen klumsete håndlanger har sprukket alle fargeampullene i kofferten med penger, og på toppen av det hele laget kake med hele forrige kokainleveranse. Nå blir han kalt inn på teppet foran the big boss - som vi så langt ikke har sett i filmen. Man forventer jo et blodbad uten like. I stedet står skurke-bossen iskald og utrykksløs og kutter grønnsaker på ei fjøl, mens han rolig og avbalansert forklarer vedkommende hans tanker. Akkurat slik føltes det å stå der på kjøkkenet bare en meter unna en tyrker med kniv, som bare for noen øyeblikk siden hadde skreket inn på rommet vårt at vi skulle pelle oss vekk. Det viser seg at det forresten er mannen til landladyen jeg står og prater med. Jeg forklarer for femte gang hva som har skjedd, selv om jeg trodde saken var ute av verden. Mens jeg står der og forklarer meg, kommer tyrker nummer to og steller seg i døråpningen med armene i kors. Han har et litt mørkt utseende, med runde briller, og ligner i grunn litt på "Gus" fra Breaking Bad - Bare ennå vanskeligere å lese. Min eneste utgang er blokkert, og jeg skjelver ganske ukontrollert på dette tidspunktet. Tyrker nummer èn er briljant i å avbryte meg flere ganger i forklaringen min. Farsen er klomplett når jeg prøver å forenkle noe i engelsken min han ikke forstod med tegnspråk, hvorpå han avbryter meg rolig: "Please... talk to me English". Det er tydelig at han ikke tror på det jeg har å si. Jeg kommer ingen vei med forklaringen min og stempelet som potensiell overgriper er komplett. Jeg spør allikevel om vi kan få slippe å bli kastet ut. Det er visst greit. Jeg innser at slaget om å beholde stoltheten min er tapt, og går i stedet opp på rommet for å sove; I visshet om at det i Istanbul finnes 3 mennesker som tror at en klin edru fyr blottet seg, samt prøvde å ta seg inn i dusjen til to unge jenter en natt i februar.

Uansett Istanbul; I'll be back!

- Chernobyl

Vi har fått et tips fra vår venn Regular, og det var så godt at vi bare må dele det med våre kjære lesere. Enda et bevis på at danskene er lysår foran oss pottittene på brunhetsskalaen:

Kvinde sked i supermarked

Herregud!

Piggvar

Brunbloggen ønsker alle våre lesere og bidragsytere REKTIG GOD JUL!

Øldalen 3:16 har faktisk laget sitt eget julekort til dere:

Øldalen 3:16, Chernobyl, Rommel og Piggvar

Den oppmerksomme leser vil kanskje huske at Rommel såvidt skrapte overflaten om menns forhold til T-banen en gang på foråret. (Hvis ikke: Les innlegget T-banen her.)

Jeg tenkte dette er en fin dag for få ord, men mye bilder som kan gå litt dypere inn i emnet. Rommel er nemlig ikke alene om å være jævlig på kollektivtransporten:

Onkel Knoke og Rommel gjøgler seg til

Rommel har gått lei av Knoke, og kjører soloshow. Legg merke til den jublende ungdomsgjengen og den slitne mannen i bakgrunnen.

Skaftetryne, LowerCrust og LowerCrustine i bakgrunnen, Piggvar i front


Piggvar og Onkel Knoke hygger seg, mens hun til høyre er livredd


Piggvar viser hud


Piggvar har lagt seg på fanget til en fremmed ungdomsgjeng...


...og Rommel følger på!


God stemning etter at de først virket litt brydd


Rommel har fått med seg alt han trenger før han går av på en sentral stasjon

Det er hyggelig å reise, også innenbys!

Piggvar